Galdr – den talte og synlige magien fra Island

Det finnes former for magi som er skrevet. Det finnes former som er utformet. Og så er det magien som må uttales.

I den gamle islandske tradisjonen er dette galdrs rike – besvergelser, sang, den talte virkningen av magiske ord. Stemmen blir instrumentet.

Pusten bærer intensjon. Ord er ikke bare beskrivelser av hva vi ønsker skal skje; når de uttales med kunnskap, vilje, rytme og hensikt, blir de en del av selve virkningen.

Dette er en av verdenene som åpner seg for oss når vi begynner å se inn i Galdrabók.

Galdrabók, den berømte islandske grimoireboken, er et lite manuskript satt sammen av flere hender mellom slutten av 1500-tallet og midten av 1600-tallet.

Sidene inneholder trollformler, magiske staver og sigiler, med materiale hentet fra islandske, latinske, runemessige, kristne og eldre germanske tradisjoner. Noen virkemidler er beskyttende eller helbredende, mens andre omhandler frykt, søvn, å finne tyver, reiser, sykdom og andre svært menneskelige bekymringer.

Det er derfor fristende å tenke på Galdrabók ganske enkelt som en gammel trolldomsbok. Men den er mer mystisk enn som så. Fordi galdr ikke bare er noe skrevet på en side.

Galdr lever i stemmen. Den skrevne notesystemet kan inneholde et mønster. Runen kan inneholde en lyd. Ordet kan inneholde en intensjon. Men det er heksa som gir pust til virkemåten.

Og det er her den gamle islandske magiske verdenen blir spesielt fascinerende for de som vandrer mellom historiens, mytologiens og den personlige åndelige erfaringens verdener.

Stemmen og ulvene

I tradisjonen til min heks, er det en annen tilstedeværelse ved siden av henne når faren kommer.

Fenrir

Den gigantiske ulven Fenrir sto inne på rommet mitt. Ikke bare den uhyrlige ulven fra de overlevende norrøne mytologiske tekstene, men Fenrir slik han er kjent gjennom hennes egen åndelige erfaring – en enorm vokter hvis natur kan skifte mellom former.

De historiske norrøne kildene beskriver Fenrir som ulvebarnet til Loke og kjempekvinnen Angrboða, sammen med søsknene sine Hel og Jörmungandr.

Men Fenrir som Heksa møter, tilhører et annet lag i historien. Her er han ledsaget av sine ulvebrødre og ulvesøstre: enorme vesener, som er fra omtrent to meter til seks meter høye når de antar sine store ulveformer.

De er ikke vanlige ulver. De er voktere. De er flokken som svarer når Fenrir roper.

Og når faren blir stor nok, kan Fenrir selv åpenbare en annen form – umåtelig langt utover alt det menneskelige sinn komfortabelt kan forstå.

Hundre etasjer høyt. En tilstedeværelse snarere enn bare en skapning. Heksa kaller ikke på disse vesenene tilfeldig. De kommer når beskyttelse er nødvendig.

Når noe truer henne, kan Fenrir kalle på ulvefamilien for å stå rundt henne. De danner en levende grense mellom Heksa og hva enn som har kommet inn i hennes rom.

Det er noe dypt passende ved denne forbindelsen med galdr. Fordi et magisk ord også er en grense.

Det talte ordet sier:

Dette er hva jeg vil tillate.

Dette er hva jeg nekter.

Det er her jeg står.

Og noen ganger er det sterkeste magiske ordet ikke en lang besvergelse i det hele tatt. Noen ganger er det navnet på den som kommer når han blir ropt på.

Fenris mor

Bak Fenrir står en annen enorm tilstedeværelse: moren hans. I de historiske norrøne kildene er denne moren Angrboða, en kjempekvinne assosiert med Jötunheimr og moren til Fenrir, Hel og Jörmungandr.

I heksas erfaring møtes hun imidlertid som noe mer enn et navn i en genealogi. Hun er en kjempegudinne. Eldre. Mektig. Moderlig på en måte som ikke krever mildhet.

Hennes makt tilhører verdens store, utemmede krefter – kreftene som eksisterte før menneskene prøvde å gjøre villmarken liten nok til å forstå.

Og ved siden av Fenrir står søsteren hans Hel, som selv bærer den enorme kraften fra kjempekvinnetradisjonen. De gamle kildene plasserer Hel i dødsriket, mens Fenrir forblir den store ulven og Jörmungandr blir verdensormen.

Men i Heksas åndelige landskap er Hel ikke bare en figur å frykte. Hun er en søster. En gigantisk ulvesøster. Og det forandrer følelsen i historien.

Ulven blir familie. Kjempen blir vokter. Underverdenen blir et sted med sin egen intelligens. Og det talte ordet blir en måte å krysse avstanden mellom verdener.

Når heksa snakker

Derfor mener jeg ordet galdr fortjener å bli behandlet med respekt. Vi bør ikke redusere det til den moderne ideen om en «magisk forbannelse». En forbannelse kan høres ut som noe man bare resiterer.

Galdr antyder noe mer levende: stemmen, pusten, rytmen og intensjonen. Forholdet mellom den som snakker og kreftene som blir tiltalt.

Galdrabók bevarer fragmenter av en verden der magisk praksis kunne involvere ord, tegn, guder, ånder, urter, gjenstander og rituelle handlinger.

Men ingen manuskripter kan bevare hele opplevelsen. Et manuskript kan fortelle oss hva som ble skrevet. Det kan ikke fortelle oss fullstendig hvordan det føltes da ordene ble sagt i mørket.

Den kan ikke gjengi heksens pust. Den kan ikke gjengi stillheten som kom før det første ordet. Og den kan ikke fortelle oss hva som kan ha stått bak lyset fra ilden da det siste ordet ble sagt.

Det er galdrs mysterium. Ordet forlater munnen. Lyden kommer inn i verden. Og et sted mellom pust og stillhet begynner magien, og jeg befant meg omgitt av gigantiske ulver som var 2 til 6 meter høye.

Mine astrallegemer ble spist av ulvene for å fjerne åndevedheng, og på denne måten ble jeg renset og gjenopprettet. Det var Fennrir som kalte på sine brødre og søstre. Disse ulvene er 6 milliarder i antall.

Jeg så også valkyriene. De er humanoider eller kanskje feer med horn. Fennrir kan påkalle valkyriene for å hjelpe ham med å beskytte heksen.